Østerrike 1998

Torsdag 24. september:

Dagen starta med restpakking blant anna tannbørste. Så kom Tron og henta oss. Me køyrde til Ihlerane og plukka opp Martin og Merete. På Hjortneskaia var me først; Jaudå!! Der sto me ein god stund og betrakta SVÆRE gaffeltruckar. Med eit dukka alle dei andre opp og sjølvsagt måtte me då ta gruppebilde med dei fine "Olympiatoppenfleecane" me hadde mottatt av nokre sponsorar. Odd hadde ulovleg? Ringnes-reklame på si.

Me entra den storslagne båten: Kronprins Harald, og vart viste til lugarane.

Då vi åpna døra vart me kjende med den første nye lukta på turen: ikkje ulikt koskit. Nokre av oss gjekk opp på dekk. Der så eg vår fine kvite Ford og skua etterkvart sjåføren, mamma Astrid.

Me vinka og spytta litegrann i vannkanten før me inntok etesalen og åt frukost. Etter vomfyllinga gjekk me på sjølvomvisning på innsia av kronprinsen. Lokkande automatar venta der og me byrja lette lommane våre. Medan kronane fløg bort, la eg merke til ei gamal kjerring som spelte bort penger. Så var det plutselig ikkje noko å gjøra. Langaas blei sjøsjuk og nokre gjekk på kino. Eg venta berre på mørkret.

 Plutselig fant eg eit bilspel, eg kjeda meg ikkje lengre. Eg kicka skikkeleg ass om eg skal seie det sjølve (andre ville kanskje ikkje sagt det på denne måte). Etterkvart blei og dette dugeleg kjeisamt, så eg oppsøkte Merete og Thomas som spelte kort og høyrde på opera. Etter litt prat, trakk eg meg tilbake for dagen. Då la eg merke til ho igjen, den gamle kjerringa sto og spelte enda. I lugaren møtte koskitlukta meg lik ein murvegg, der hadde han Langaas liggi med korte avbrot sida ca kl. 1600, ZZZZ!!!

Der Langlauferkönig Håvard

Fredag 25. september:

Pip-pip-pip-pip-pip-pip!!, den intense pipinga frå klokka mi sprenger trommehinna i fillebitar. Eg kler på meg, finner fram matpakka, suser opp på dekk, skuer ut over mursteinshusene og kaianleggene i Kiel og eter mine brunostbrødskivar mens solen såvidt står opp. Der var det framifrå. Me pakkar sekken og går til møteplassen. Ved dei blinkande og støyande maskinane står kjerringa fortsatt urørleg, bortsett frå ein taktfast nedføring av bandittens arm. Mon tro om ho har fått søvn på øyet?

Me køyrde gjennom tollen. Mine bilkameratar, brur mi, Martin Ihler og Tron, og eg fekk assosiasjonar med klassiske spionfilmar. Baksetejåførarane, 16-åringane, tøysa med å bestikke tollen og eg la ein HUNDERT DEUTSCHE MARK i passet, som forøvrig ser mistenksamt nok ut frå før grunnet et særdeles vellykka bilde. Men eg gløymde å ta lappen ut. Den tykke, tyske tolleren ser mistenkelig på meg, men smilar etterkvart og humrer. Heldigvis.

På Autobahn føyk farkosten fort i fin fart. Me køyrde gjennom Hamburg, Hannover, Kassel, Schweinfurt (egentlig ikkje planlagt men ein viss person slurva med karta. Din sveiser ......!!(betydning finnes i Nynorsk ordliste, 8. utgåve, side 257)). Her var det nok ein gang denne dagen kø: !!!! 

Om dette har eg eit ørlite dikt:

Videre gjekk turen om Nürnberg hvor eg fekk kjøttkake og potitt med lauk. Faktisk smakfullt. Her måtte cappucinomanen Vemund forklare ein tysker om korleis bruke ein kaffiautomat. Då han endeleg fekk gå med sin rykande heite oppkvikker, hoppa godaste store, lille Ihler på han. Varmt!! Ein skolda Vemund skriker.

Tron førte bilen videre gjennom Ingolstadt, noen andre byer og over grensa. Kronglete østerriske småveier i bekmørkret er skummelt, med tanke på alle kuane. Me arriverte i Ramsau på Takstein (omsett av "am Dachstein") eit par timar etter midnatt. Då var eg trøyt. Gjesp.

Der Langlauferkönig Håvard

Lørdag 26. september

Vi våknet lørdag morgen til knallblå himmel og strålende sol. Etter en god frokost dro juniorene ut på en rolig løpetur.

Under løpeturen benyttet vi oss av sjansen til å bli kjent i Ramsau. Da vi hadde løpt ca. halvveis hadde Martin L. et uhell.

Han snublet i et dreneringsrør som lå bare halvveis nede i bakken. Dette førte til at han skrapte kneet så blodet fossa, som gjorde at han måtte gå hjem sammen med Håvard som fikk vondt i kneet. Løpeturen forsatte for oss andre.

Vi fikk se både VM-bakken og rulleskiløypa. Seniorene som hadde vært på breen for å gå på ski den første økta, hadde hatt bra føre og en kjempefin tur. Etter lunsj skulle vi ut å trene igjen. Treninga denne gangen bestod av løping som oppvarming, noen rompeknipeøvelser og litt styrke.

Om kvelden etter middag gikk noen av gutta og Hanne for å prøvekjøre en "Flintstonebil" som vi hadde sett tidligere på dagen under oppvarminga. Vi dytta bilen ett godt stykke opp i en lang bakke og satte utfor. Det gikk ganske fort med åtte stykker i bilen som var beregnt for fire.

Martin I.

Søndag 27. september

Så var dagen kommet da det vi egentlig var kommet for skulle skje. Dagen for sesongens første skitur. Vel de eldste hadde da jukset og vært på breen dagen før, men for flertallet så var dette årets første tur med ski på bena.

Det første høydepunktet med turen var den noe spesielle heisen som skulle frakte oss 1200 meter opp til breen. Alle hadde vel sine tanker om hvordan denne turen skulle bli, men alle fikk vel seg en veldig stor overaskelse da vi så heistasjonen ligge forran oss, med en endestasjon så vidt skimtende i det fjerne 1200 meter lengre oppe. Ikke alle var like kjekke i kjeften da vi var på vei inn i gondolen, og så en bit av kabelen som vi skulle henge i var utstilt på veggen.

Den viste 5 cm i diameter, og kunne tåle tyngden av 70 personer. Jeg skal innrømme at jeg ikke var særlig høy i hatten da vi sammen med 70 andre steg ombord i en såkalt gondol, som i mitt tilfelle lignet mere på en sporvogn. Vel da vi alle var ombord, stengte vakten dørene, og vi startet den sakte kabelturen opp mot breen.

Da vi var sirka halveis, og det var et meget godt stykke ned til bakken, kom Thomas med en setning som i følge han var veldig morsom, men som for oss ikke slo helt ann. " tenk om kabelen ryker!".

Etter noen raske stive blikk skjønte Thomas at dette ikke var tiden for den slags humor, og han trakk seg stille tilbake. Da vi endelig nådde toppen, var det som å komme til en helt ny verden. Fra å reise fra shorts vær, hadde vi nå kommet til den fulleste vinter, der luer og votter hørte med.

Etter litt gledelig huttring og omskiftning, var vi endelig i gang med årets første skitur i fristil. Etter et par runder satt teknikken nogen lunde, og vi vendte glade og fornøyde ned fra fjellet, og til sommer og sol. Før lunch var den tradisjonelle diskusjonen om hvem som skulle dusje først godt i gang. Anders O og Anders R N startet diskusjonen allerede i heisen ned mot bilene. Anders O gode argument var at han hadde flere ting han skulle ha gjort i dusjen en hva Nygård skulle.

Så var det lunch. Som vanlig var det tre retters måltid. Først ett eller annet oppe i buljong. så en lokal rett med salat, og var vi riktig så heldige så fikk vi dessert. Da Lunchen var ferdig gjorde noen seg klare til å dra ned til Ramsau for å shoppe.

 De som dro denne dagen var den alltid blide å optimistiske sykkel Tron, to voksne karer. ( Sindre og Martin L), To som trodde de var voksene (Martin I og Håvard). Denne dag, som alle andre var Martin L og Sindre like flinke til å kjøpe kinderegg som var kveldens høydepunkt, denne dag ble det kjøpt inn tre three packs til hver, hvilket skulle være med i tellingen til sluttresultatet som ble 74 kinderegg figurer på seks dager.

Siste økten var lett intervall i slalombakken. Der fant vi også det som ville bli kveldens høydepunkt, en Flintstone Bil. Da økten var ferdig og middagen og kindereggene var fortært, dro vi tøffe gutta + ho Hanne opp i skauen for å kjøre Flintstone bil. Den ble dyttet en kilometer oppover en skauveg, for Martin L tok over rattet og raste ned med syv i baksetet fem forran og Tre hengende bak.

En uforglemmelig opplevelse der samtlige gikk tilbake til barndommen. Så var det sengalegging hvilket en viss Fjogstad hadde store problemer med, men etter mye mas og protest fra hans kjære romkammerat, ble han motvillig hevet i seng. (ryktene går at Sindre holdt seg lenge oppe, fordi han viste at det var plentig med Tyske nattkanaler på Tv'en nede.) Og med Sindres skuffende ikke tv titting i kveld, sukk, så sovnet vi sakte men sikkert inn etter en opplevelsesrik dag.

Martin L

Mandag 28 september.

Da vi rakk fra gardinene på rommet kl. 7.45 mandag morgen, var alt ute grått. Tåka var så tett at det var umulig å se lenger enn til kuenes beitemark, rett nedenfor hotellet. I spisesalen var allikevel stemningen munter (som vanlig), men man kunne også ane en smule bekymring blant alle skiløperne. Grunnen til det var nok at de aller fleste hadde lagt på et lag isklister på skiene kvelden i forveien, og med det regnværet som hadde vært nede i "lavlandet" der vi bodde, hadde det ganske trolig snødd oppe på breen.

Da gondlheisen på vei opp mot breen startet, var stemningen lett trykket. Tåka var tett og vi kunne ikke se mye, så følelsen av at vi hang i løse lufta var stor.

At vi delte gondolen med det finske landslaget hjalp en del, men da gondolen stoppet litt over halveis, ble det ganske stille.

Det oppsto ikke panikk, men man kunne merke en anelse lettelse da heisen startet igjen ca. 10 min senere.

På toppen var det, som vi hadde hatt mistanke om, en del nysnø. Klisteret ble flittig dekket med en VF-boks før vi (spente på oss skia) satte utfor bakken i tåka.

På breen var det litt problemer med både feste og gli, men alle fikk til slutt brukbare ski de kunne gå på.

Heisturen ned gikk heldigvis fint, men nå pøste regnet ned og planene for neste økt begynte å virke tvilsomme. Planen var nemlig å gå til en hytte oppe i fjellet, men den turen ble nå, takket være været avlyst, og vi ble nødt til å dra i svømmehallen isteden, noe alle syntes var helt ok.

Etter middag ble kvelden avsluttet med spilling av dart eller bordtennis (hvor enkelte avslørte skjulte talenter) før vi sa god natt.

Hanne

Tirsdag 29 september

Sightseeingdagen
Tirsdag ble det sightseeing. Det ville bli en lang dag så vi måtte lage oss matpakker.

Først retta vi nesa mot Eisrisenwelt, verdens største isgrotte (42km). Den lå høyt oppe på en fjellside så vi måtte kjøre heis nesten helt opp. I grotta hadde vi en guide og Merete som tolk. Det var en praktfull omvisning som tok over en time. Fra inn\utgangen til isgrotta var det en glimrende utsikt, med et par hundre meter rett ned. Et tregjerde var alt mellom oss og stupet.

Desverre var det ganske mye tåke den dagen, så vi fikk ikke sett bort til fjellene på andre siden av dalen. 

Det neste på planen var Hohen Werfen, et slott fra middelalderen. Der var det blitt både fugle-, og politimuseum som vi kunne gå å kikke i. Det hadde vi god tid til før fugleoppvisningen som fant sted i hagen på slottet etterpå. Det var med falker og ugler. Det var en opplevelse å se vingene folde seg ut rett foran nesa på oss.

Vi tok også en kjøretur for å se litt på varehuset til Steffner, et klesmerke med god kvalitet.

Men det var et heller dårlig utvalg, ikke noe sportstøy. Så det ble bare en snartur innom der. Etterpå dro vi og shoppa i Schladming, før vi vente nesen hjemover.

Thomas

Onsdag 30. september

Da vi våknet opp til denne nest siste dagen på breen, ble øynene brått åpnet når vi så den havblåe himmelen dekke hele baksiden av de snøkledde gråe fjellene som vi hadde bak huset. Det var et så fantastisk syn, at vi alle viste at dette kom til å bli en knalldag.

Fjogstad junior ( bedre kjent som Sindre ) gikk som vanlig ut i bare boksern på verandaen for å strekke seg, og for å gjøre unna den daglige morgentradisjonen, nemlig å telle kuer. Dette viste seg å være meget interessant da antall kuer forandret seg for hvær dag, men som den fødte Biolog Sindre er, kom han til den enkle konklusjon, at man i Østerriker hadde såkalte " hurtigdrektige" kuer.

Etter frokosten, hvor Sindre også gjorde seg bemerket med sine ni rundstykker, gjorde vi oss klare til vår siste treningsøkt i Østerrike. Som vanlig sto Tomter'n ved utgangsdøra å telte høyt å tydelig antall sekunder klokken var over ni, mens han sammenhengende kjefta på alle de stakk Arne som var to minutter forskinka til avreise. " en må værra presise tel ni gutta. Vi hakke tid tel å vente på sånne treiginger som dere!".

Dette kjefta han om mens han smågliste til Gunn innimellom. Gunn bare smilte søtt tilbake, og reddet muligens helsa til de stakkars forsentkommerne. Morten viste seg å være meget svak for Gunn's smil, så han kremtet " øh nok om det gutta bare dere er pressise neste gang" mens han glisende gikk mot Gunn som ventet ved bilen.

Takk Gunn kom det fra en forsentkommet Håvard som hadde hvert oppe på rommet fire ganger for å hente ting han hadde glemt. Vi satte oss inn i de faste bilene, og rullet sikkert oppover mot taubanen. Det var utrolig herlig å se himmelen bare ble blåere og blåere desto nærmere vi kom fjellene. Den varme blå himmelen fylte oss igjen med at denne siste dag kom til å bli en knalldag. Vell oppe på toppen, var det klar for vår siste treningsøkt i Ramsau. Fristil.

Selv om himmelen var blå og solen stekte, var 5 kilometeren iskald å trått. Den lå nemlig i le av et stort fjell, så det fine været fik vi ikke noe glipp av her. Da økten var ferdig og vi skulle gå opp mot taubanestasjonen, kjente vi varmen slå mot oss da vi kom ut fra fjellets store sorte skygge.

Etter frysing på fingre og tær, varmet solen de kalde kroppene. Klær ble kastet, og vi entret toppen i kortbukse og bar overkropp. Dette syntes de Tyske turistene var veldig morsomt.

Vi hadde ikke før fått pustet ut før 15 busslass med Tyske pensjonister sto rundt oss og krevde at vi skulle snøbade.

Været var varmt å deilig så Tomas tok initiativet å kasta seg ned i snøen. Da var det jo ingen utvei for oss andre heller, så vi hoppa etter. Dette trakk tydelig oppmerksomhet, for da vi hadde blåfrosne kropper, og hutra mot solen som såvidt klarte å bringe noen varmestråler mot oss, kom et annet busslass med pensjonister og pekte på kameraene.

We didn't make taking pictures sa de , og ba oss om å kaste oss ned i snøen igjen. Takket være en Tomas i storform, ble det snøbading igjen, med applaus og filming fra samtlige Turister som bare rista på hode å mimra noe om at disse Nordmennene måtte være gale. Da vi for andre gang reist oss opp for å få varmen, kom den alltid fotografivillige Trond. Han beina så snøen spruta etter han mens han pesa noe om at vi måtte gjøre det igjen. Med nå lilla kropper og -25 cm i jeansen hoppa vi på Tomas initiativ ut i snøen igjen. Uten muligheter til å røre på noen ting prøvde vi å smile Til den entusiastiske fotografen. Han løp stressa i ring å knipsa verre på kamera sitt. Da så vi også en ny snøføyk som kom i turbofart oppover bakken. Det var Anders Dahlen som med kameraveske, smørekoffert, fotografiapparat, drikke tønne, ski, staver og sekk, som kom springende som en skjerpa. Han fikk akkurat knipsa og filmet litt mens vi reiste oss opp fra snøen. En noe misfornøyd Dahlen da han skjønte at dette var den siste snøbadinga for denne gangen. Vi stilte oss med de bare kroppene våre og myste mot solen. Den varmet utrolig, mens vi kjente at kroppene ble sakte men sikkert brunere.

Jeg tror Anders O hadde godt av dette da det lyse fuglebrystet hans nesten var usynlig under snøbadet. Triste og sultne på mer sol, gikk vi mot heisen og kjørte ned. Hvem som skulle dusje først denne gangen var også et hett diskusjonstema i bil " Olsen". Sluttoppgjøret ble gjort på rom 3 der Martin L pent måtte gi seg etter en halvtimes putekrig, og Sindre gikk triumferende først inn i dusjen.

På Ihler og Håvard's rom gikk seieren heldig vis til Martin Ihler. Denne dusjseieren var Martin meget glad for da Håvard som nummer to i dusjen kom ut et kvarter etter Martin. Med et noe rødt lignende tryne og hurtige frisk luft åndedrag fik han stottra fram at han bokstavelig talt hadde driti igjen dassen. Et gigantisk latterbrøl var å høre fra Ihler da han gikk inn for å sjekke forholdene.

Innen ti minutter var alle rommene underrettet av Olsen som hadde rom ved siden av. Han hadde nemlig fått med seg alle effekter, og da Håvard kom ned til lunch ble han møtt med stående applaus.

Etter lunch:
De stauteste lei av håret gutta trådde opp på den lokale frisørsalongen. Martin L , Martin Ihler, A Olsen og Tomas. Til ikke å være et veldig overbesøkt lokale ble de få ansatte meget overrasket da vi krevde full klipp for alle fire. Martin Ihler fikk etter eget ønske den yngste frisør bærta. Mens Martin Ihler satt i stolen og ble klippet syntes Tomas at det var veldig morsomt å snakke høyt og tydelig på Norsk om Martin Ihlers frisør fordeler og utrigninger. Martin Ihler tviholdt seg i stolen mens han prøvde å dempe latterhikstene. Godt for Tomas kunne ingen av frisørene skandinavisk.

Resultater av klippingen ble tre snauklipt og en pent klipt. 

Så bar det ned mot sentrum. På grunn av et heller dårlig kollektivtilbud måtte vi gå ned. På veien møtte vi tre spreke jenter på sykkel. Gunn, Tone og MayBritt.

De trampa opp bakkene så de var blå i tryne, og pesa så vidt et hei da de passerte de nyklippte guttene. I Ramsau var det dags for shopping. Noen handla for tollkvoten de hadde, og noe for den de ikke hadde. Merete og Hanne holdt et anaerob tempo gjennom butikker mens de reina på prisforskjellene på ulike effekter der og hjemme. Håvard var meget betatt av noen firkantede tyske lastebilsjåfør briller som hang uten for SkiWilly.

Men etter overtaling fra Barbro ble det ikke no kjøp. De fleste kjøpte suvenirer og andre ting som ikke fantes eller var dyrere i Norge. Martin L og Sindre kjøpte som vanlig Kinderegg mens Martin Ihler hamstra Red Bull.

Martin L

Torsdag 1. oktober

Dagen startet med rominspeksjon kl. 7.40. Mange ble bokstavelig talt tatt på senga, og Barbro og Anders viste ingen nåde - de stilte med filmkamera. Dermed er realiteten forevighet, og det ryktes om at det ikke var mange tellekanter å finne.

Mens seniorene og Vemund hadde intervall på ski i første økt, prøvde resten av gjengen seg på "Jung- frausteigen" (Jomfrubestigelsen).

Det er nok ikke tilfeldig at turen til toppen som ligger i retning av breen har fått nettopp dette navnet - den var virkelig en utfordring for legger, rumper og lår. Fra Ramsau til toppener det minst en stigning på 1000 meter, det sier vel nok ???.

Til tross for tøffe påkjenninger tidligere på dagen stilte alle "fit for fight" igjen til andre økta. Da var det et prestisjefyllt terrengløp som sto på programmet, der Thomas stakk av med seieren. Gratulerer !!

Økta ble avluttet med fotballkamp mellom seniorene og junior/14-16 år. Seniorene vant knepent.

På kvelden arrangerte Vicki bingo for oss. Thomas utmerket seg også her med tre strake seiere. Han hadde tydligvis erfaring fra tidligere!!

Merete

Fredag 2. oktober

Siden dette var den siste dagen ble siste halvdel av ettermiddagen kalt " gjør hva du vill".

På formiddagen hadde vi igjen at en fin dag oppe på breen, noe skyet, men en bra gjennomført økt.

Det var god tid før middag, så Oddis, Skjelbekk og Anders Nygård rakk som vanlig å ta et par slag bord tennis. Tomter stod som vanlig i garasjen og gnikka på skia til Gunn og Tone. Anders Dahlen og Barbro stressa rundt for og få filme de siste snuttene før vi dro. Martin Ihler drev som vanlig rundt på rommet sammen med Håvard og lette etter ulike ting som var blitt borte. Til å være den siste middagen i Ramsau kan jeg ikke si at den var så veldig vemodig og stemningsfullt. Håvard plukket som vanlig ut det som var grønt av maten, mens Sindre spurte pent om å få ekstra på fyll. Men tross alt var det jo den siste middagen, så litt dyster stemning var det jo. Etter middagen var det 45 minutters disposisjon til å pakke eller gjøre hva man ville.

Under pakkinga dukket det opp litt av hvert på de enkeltes rom. Mest var det Martin Ihler sine effekter som lå strødd rundt på hvert rom.

En sokk der. To Red Bull der, ja i det hele tatt Martin måtte ha vært å besøkt de fleste. De fleste tok pakkinga med ro, bortsett fra Merete og Hanne. I sterkt kontrast til Cruet og Hanne og Merete ble den vanlige hurtig pakkingen utøvet på hvert rom. 12 boksere i det ene hjørnet og 12 i det andre. Slik ble det fordelt mellom beboerne på hvert rom, men de litt smarte titta på navnelappene før det ble putta i bagen.

Merete og Hanne passet pent på at klærne lå i tellekanter og at ingen ting var feil.

På kvelden var det underholdning og morsomheter i matsalen. Premieutdelingen og triste farvel taler. Den mest høytidelige premieutdelingen var Ramsau cup.

Denne ble vunnet av en selvsikker Sindre med tyrollerhatt. I denne konkurransen fikk alle premie i motsetning til den litt uoffisielle konkurransen tre av rommene var med på, men etter den siste morgen oppryddingen vaskehjelpene hadde gjennomført, kom de til den sikre beslutningen at Rommet til Sindre og Maritn L var det desidert rotete under hele oppholdet.

En noe skuffet Martin Ihler måtte da se at slaget var tapt og at det var lite å gjøre med den seieren.

Så gikk alle å la seg for å være opplagte til den lengste bilturen noen av Rustad medlemmene hadde hvert med på.

Martin L

Lørdag 3. oktober

Da vi våknet opp denne morgenen og tittet ut så vi et noe grått skylag som hang over oss. Et bra kjøre vær med andre ord. Etter frokosten pakket alle seg inn i bilene for å starte på turen hjem over. Alle bortsett fra de mest seriøse, Gammern og company som skulle ha en siste økt på breen, var klare for en lang sightseeing i Østerrikets alpelandskap.

Klokken var da ni om morgenen. Først stopp var Bischoshofen der hoppkonkurransene i stor bakke skal gå under VM. En hoppbakke som egentlig ikke virket så stor mente breiale Tomas.

Dette sa han tøft og tydelig da han sto på toppen ved startårnet der vi hadde parkert bilene. Tøffe lasso Tomas forkynte om de pinglete bakkene her i Østerriket mens han i spissen geleidet et noe nervøst mannskap mot hoppkanten..

Da vi alle var kommet ved hoppkanten og tittet ned i vente på flere kjekkaskommentarer fra Tomas, fikk vi se en piss nervøs Tomas som prøvde med sakte steg og nå hoppkanten, og da han nervøst og svett tittet ned mente han at bakken var "jævli svær".

Vell oppe i bilene var vi klare for neste etappe mot Kitzbuel. Etter slingrete og lang biltur var vi i det store vintersportstedet som vi alle hadde hørt om. Nemlig Kitzbuel. Her spiste vi Lunch fra Barbro og Anders bil. Rundstykker med Ost og servelat. Noen skuffede langrennsløpere da Barbro på en hyggelig måte prøvde å forklare Martin L, Martin I og Sindre at det bare var tre rundstykker til hver. Da vi hadde spist ferdig fikk vi gå fritt og titte litt. De sultne med Sindre i spissen vandret ned mot Mc Donalds. Etter tre ekstra store menyer var de som alle de andre klare for litt sightseeing.

Etter mye titing i Kitzbuel var vi igjen klare for neste stopp nemlig Insbruck. Etter mye kjøring på store veier var vi framme i byen hvor Anders Dahlen mente han var lommekjent.

Han hadde før vi startet i Kitzbuel overlegent forklart de andre sjåførene at det bare var å kjøre etter han for han viste meget godt hvordan man kom til Hoppbakken. Da vi for andre gang passerte jernbanestasjonen i Innsbruck sentrum skjønte vi at noe var galt. En noe desperat Anders tok som den siste sjansen i sitt forsøk på å vinne tilbake sitt kjøreinstinkt, av til Høyre. Og merkelig nok kom vi da fram til stedet vi lenge hadde lett etter nede i byen. Hoppbakken i Innsbruck lå som perfekt med skue ut over mot byen. Den lignet på Holmenkollen, men noe sa oss at Holmenkollen var bedre. På statuen av OL ringene kunne vi lese de norske OL vinnerne som hadde vunnet hær i de to OL ene som var blitt arrangert hær. etter mye filming titing og fotografering tok vi benene fatt mot bilen. Hvor vi spiste middag. Da var klokka ni om kvelden og vi hadde vært ute å kjørt i 12 timer. Etter middagen tok vi en kort kikk på pressehuset som hadde blitt brukt under OL her, før vi svingte inn mot parkeringsplassen for den aller siste og desidert lengste kjøreetappen. ...- Kiel. Nærmere 150 mil.

Martin L

Søndag 4. oktober

Dette var den lengste natta i våres langrennshistorie. Mens vi sov på skift for at en av oss skulle holde sjåføren våken, suste vi sakte igjennom München. Hamburg og om morgenen var vi i Kiel. Takket være 20 liter kaffe og 3 sixspaks med Red Bull klarte sjøfareren å kjøre i 26 timer uten søvn. Da vi kl 11 00 entret Kiel ble det plutselig stille i samtlige rustadbiler. Den kjøreturen velfortjent bragd som jeg mener er utrolig at sjåførene klarte å gjennomføre.

 På båten hjem skjedde det ikke så mye bortsett fra at det ble veldig stille i Rustad lugarene. De fleste Bortsett fra Sindre slappet av mens han som vanlig brukte opp de siste slantene på spilleautomaten. Om kvelden ble Tomas og Anders O sjøsyke, men som en takk for kjøringen tok Martin L og Sindre på seg arbeidet med å vaske lugaren. Slitne og trøtte sovnet vi stille inn.

Martin L

Vi vil gjerne takke Barbro og Anders for den vellykkede turen, og for sjåførene som gjorde en glimrende jobb.